Helsetninger

 

Ordene i en setning har forskjellige funksjoner.

Vi snakker om verb, subjekt, objekt og adverbial.

Anne leser ei bok i dag.

Hva gjør Anne? Hun leser.  Leser = verb
Hvem leser? Anne leser. Anne = subjekt
Hva leser Anne? Ei bok. Ei bok = objekt
Når leser Anne? I dag. I dag = adverbial

 
Vi kan kalle verb, subjekt, objekt og adverbial elementer i en setning. 

Et element og et ord er ikke det samme.  

 Objektet «ei bok» er for eksempel to ord, men bare ett element.

 
Hvordan plasserer vi elementene i en norsk setning?

Her er fem viktige regler for strukturen i norske setninger.

1. Setningen må ha et verb og et subjekt

 På norsk kan vi aldri droppe verbet i en setning. heller ikke verbet å være:

 
Jeg er norsk.
Det er en mann.
Mannen er ung.

I mange språk varierer verbets form med subjektet. Da kan vi se på verbet hvem som gjør noe. For eksempel betyr «hablo» på spansk «jeg snakker», men «hablas» betyr «du snakker». Derfor kan de droppe «jeg» og «du» på spansk.

På norsk har verbet samme form for alle personer. Derfor må vi alltid spesifisere subjektet på norsk.

 
Han kommer fra Norge.
Nå bor han i Oslo.

Verbet må være element nummer 2 i en norsk helsetning.

 
Han snakker norsk nå.
Nå snakker han norsk.
Tom og Lisa snakker norsk nå.

HUSK, ELEMENT NUMMER 2 ( EN ELEMENT KAN INNEHOLDE FLERE ORD)
 

«Tom og Lisa» er et komplekst subjekt: 

Hvem snakker norsk? Tom og Lisa. Det er tre ord, men bare ett element. 

 

 Subjektet er element nummer 1 eller 3

 
Setningen starter ikke alltid med subjektet.  Da kommer subjektet etter verbet.
Subjektet splitter verbene når det er to verb og subjektet ikke er først.

Han snakker norsk nå.
Nå snakker han norsk.
Han kan snakke norsk nå.
Nå kan han snakke norsk.

  Negasjonen «ikke» kommer etter verbet

 
Negasjonen «ikke» kommer etter verbet på norsk. Negasjonen splitter verbene når det er to verb.

Han snakker ikke norsk.
Nå snakker han ikke norsk.
Han kan ikke snakke norsk.
Nå kan han ikke snakke norsk.

I eksempel 2 og 4 kommer negasjonen etter subjektet fordi subjektet må være element 1 eller 3. Noen ganger kommer «ikke» foran subjektet.
Noen adverb er i samme posisjon som «ikke».

 Vi kaller dem setningsadverb.

 
 Adverbial er først eller sist

 

 
Adverbial sier når, hvor, hvordan eller hvorfor noen gjør noe. 

De står først eller sist i setningen.

 
Sola skinner i Oslo nå.
Nå skinner sola i Oslo.
I Oslo sinner sola nå.

Vi kan bare ha ett adverbial først i setningen fordi verbet må være element 2.
Plass kommer vanligvis foran tid i setningen, som i eksempel 1 over.


Vi kan kombinere helsetninger med konjunksjoner, for eksempel «men» og
«og». 

 Konjunksjonen er alltid element 0. Det betyr at vi element 1 kommer etter konjunksjonen.

Han er norsk, og jeg er norsk.

Han kommer fra England, men nå bor han ikke i England.

Spørsmål
Spørreord (hva, hvem, hvordan...) er element 1.

Verbet kommer direkte etter spørreordet.

 
Hvor bor du?
Ja/nei-spørsmål starter med verbet. Subjektet kommer direkte etterpå.
Bor du her?
Bor han ikke i Oslo?