Bruken av verbtidene

infinitiv	å danse
presens partisipp	dansende
perfektum partisipp	danset
imperativ	dans!

Presens brukes … (jeg danser)

1. om noe som skjer her og nå: Jeg sitter her og leser i en bok.
2. om noe som vanligvis skjer, eller som gjentar seg regelmessig: Bussen kommer for sent hver morgen.
3. om noe som er tidløst / som ikke er tidsbestemt: Kristiansand ligger i Sør-Norge.
4. om framtid: Snart er det jul.
5. i historisk presens: Krigen varer i to år, og mange liv går tapt. (Historisk presens brukes gjerne for å gjøre historier og fortellinger mer levende, aktuelle og nærværende.)

Preteritum brukes … (jeg danset)

1. om handlinger i fortid som er avsluttede: Han bodde her da han var liten.
2. om handlinger i fortid ved bestemt tid: Han flyttet herfra i fjor. / Han kom for to timer siden. (Obs. Preteritum brukes ofte ved adverbene for … siden.)
3. for å understreke noe i nåtiden: Du var så fin! (Dette er her og nå.) / Maten var god. (Dette blir sagt mens man sitter og spiser.) / Dette var gøy. (Dette sier man mens man opplever det.)
4. for å uttrykke noe hypotetisk: Hvis jeg var deg, ville jeg ha solgt huset med en gang. / Selv om du ga meg en million kroner, ble jeg ikke med.
5. for å være høflig: Kunne jeg låne telefonen? (Dette blir sagt av en person her og nå.) / Jeg lurte på om dere hadde flere bukser på tilbud igjen?

Perfektum brukes … (jeg har danset)

1. om handlinger som er avsluttet og ubestemte (ikke bundet til bestemt tidspunkt): Han har vært i Europa.
2. om handlinger som nettopp er avsluttet: Jeg har ventet på deg i tjue minutter (og nå kom du for ett minutt siden).
3. om handlinger som er påbegynt i fortiden, og som fremdeles fortsetter: De har bodd i Oslo i to år nå (og de bor der fortsatt). / De har bodd her siden 1990. (Perfektum brukes med adverbet siden.)
4. om framtid: Når jeg har spist opp maten min, går jeg ut en tur.
5. sammen med å være som hjelpeverb; dette gjelder spesielt ved verb som uttrykker forandring, overgang eller bevegelse: Timen er begynt. Vi er flyttet. Han er kommet.

 Liste over bruk av preteritum og perfektum

Preteritum brukes:			Perfektum brukes:
For å fortelle om noe som begynte i fortiden og som er avsluttet.	Han bodde her i fire år.		For å fortelle om noe som begynte i fortiden og som fremdeles varer.	Han har bodd her i fire år.
Avsluttet handling ved bestemt tid; man er opptatt av selve verbhandlingen og tidspunktet.	Han flyttet i juli i fjor.		Avsluttet handling ved ubestemt tid; man er mer opptatt   av virkningen av det som skjedde, ikke når det skjedde.	Har du vært i Afrika?
Preteritum brukes:			Perfektum brukes:
Ved for … siden.	Han flyttet for to år siden.		Ved adverbet siden.	Han har bodd her siden 1990.
Når noe er avsluttet.	Jeg ventet på deg i tjue minutter (men nå venter jeg ikke lenger, ventingen er avsluttet).		Når noe nettopp er avsluttet.	Nå har jeg ventet på deg i tjue minutter (og nå har du nettopp kommet).
Avsluttet handling ved bestemt tid.	Det skjedde mange ulykker i fjor.Jeg spiste for mye i forrige uke. Jeg så mye på tv i forrige måned.		Om en nåtidig tilstand som inkluderer både nåtiden og fortiden.	I vår tid har det skjedd mange ulykker. I denne uka har jeg spist for mye. I det siste har jeg sett mye på tv.
For å uttrykke hypotetiske, ikke-virkelige utsagn og   urealistiske ønsker.	Hvis jeg var deg, ville jeg kjøpt huset. Bare jeg hadde en million, så ville jeg hjelpe deg.		Om framtid.	Når vi har spist opp maten, kan vi gå ut.Etter at vi har gjort oppgavene, kan vi se på tv.

Preteritum setter selve hendelsen i fokus, mens perfektum ikke setter selve hendelsen i fokus, men hva som blir virkningen av hendelsen, og hva hendelsen betyr for nåtiden.

Pluskvamperfektum brukes … (jeg hadde danset)

1. for å betegne en handling som er avsluttet før en annen handling i fortiden: Krigen hadde vart i fem år da freden endelig kom. / Anna hadde brukket armen da Jon fant henne. (Her ligger den førstnevnte hendelsen lenger tilbake i tid enn den sistnevnte. Den handlingen som ligger lengst tilbake i tid, uttrykkes med pluskvamperfektum. Den andre setningen står i preteritum.)

2. for å betegne tenkte tilfeller og det som kunne ha skjedd (men som ikke skjedde): Hvis du hadde spurt, så ville jeg ha fortalt deg det (men du spurte ikke).

1. futurum brukes … (jeg skal / vil / må / kan / bør danse)

1. for å uttrykke framtid: Skal du bli med på festen? (NB: Framtid kan også uttrykkes gjennom kommer til å + infinitiv: Hun kommer til å si nei når han spør henne.)
2. ved personer bruker vi ofte skal: Skal dere alle sammen gå i teateret? Når skal dere sette i gang et nytt kurs?
3. hvis subjektet ikke er en person, brukes ofte vil: Demonstrantenes aksjoner vil få alvorlige følger. (Ikke skriv dette: Demonstrantenes aksjoner skal få alvorlige følger.)

2. futurum brukes … (jeg skal / vil / må / kan / bør ha danset)

1. om en handling som vil bli avsluttet en gang i framtiden: Jeg skal ha snakket med henne om dette før hun flytter til Bergen.  
2. om en handling som vil bli avsluttet innen et gitt tidspunkt: Dere må ha avsluttet eksamen innen klokka 14.00.
3. om en handling som angivelig skal ha skjedd (men som man ikke har fått bekreftet eller vet sikkert om har skjedd): Det skal ha skjedd en ulykke i sentrum. 

1. kondisjonalis brukes … (jeg skulle / ville / måtte / kunne / burde danse)

1. som fortidsfuturum for å uttrykke hvordan vi så framtiden for oss en gang i fortiden: Jeg skulle kjøpe en ny leilighet i fjor, men så mistet jeg jobben. (Det skjedde ikke likevel.)
2. sammen med preteritum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i nåtid: Vant jeg i lotto nå, skulle jeg gi pengene til en god sak.
3. for å uttrykke betingelser i framtid: Skulle du komme på festen, får du møte mange hyggelige mennesker.
4. for å gi råd og anbefalinger: Du skulle gå oftere til tannlegen. 

Både 1. og 2. kondisjonalis uttrykker at en verbhandling under visse tenkte vilkår ville skje eller ville ha skjedd.

2. kondisjonalis brukes … (jeg skulle / ville / måtte / kunne / burde ha danset)

1. sammen med pluskvamperfektum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i fortid: Hadde jeg vært en ung og vakker kvinne, ville jeg ha funnet meg en ung og vakker mann.
2. om en handling som var planlagt, men som ikke ble realisert: Jeg skulle ha betalt de regningene for lenge siden. 

Legg merke til at verbet ha i 2. kondisjonalis noen ganger forsvinner: Hvis jeg hadde vært deg, ville jeg (ha) begynt å studere igjen. (Det er ingen betydningsforskjell på om man sier ville jeg ha begynt eller ville jeg begynt – men den sistnevnte formen er litt mer muntlig.)

Perfektum med å være eller å ha?

Hun er kommet og Hun har kommet er riktige setninger.

Man kan bruke å være i perfektum ved bevegelsesverb og overgangsverb. Det er en liten forskjell mellom uttrykksmåtene:

Hun har kommet. (Denne setningen fokuserer litt mer på selve verbhandlingen å komme.)

Hun er kommet. (Denne setningen fokuserer litt mer på resultatet av verbhandlingen hun er her.)