Tekst på 509 ord. Skrekk og gru

 I en tid da verdien av mangfold i naturen blir diskutert som aldri før, kommer en barnebok om de skumleste og farligste dyrene som fins. Den er skikkelig skremmende.

Joda, mangfold er av det gode, og alt liv på kloden er med på å skape balansen vi trenger. 

Men må det finnes så mange ekle og giftige skapninger?

Den som har fobier for slanger, edderkopper eller insekter, gjør kanskje lurest i ikke å åpne Line Renslebråtens bok.

Men har du interesse for groteske ting som finnes i naturen eller er ute etter faktakunnskap om merkelige skapninger, er «Virkelighetens monstre» noe for deg.

«Virkelighetens monstre» er en grøsser av et oppslagsverk beregnet på barn som kan lese selv. Det er temmelig mye tekst, på bokens høyre oppslags-side, med informasjon om de ulike monstrenes utseende og draps-egenskaper. Vi får greie på størrelse, bosted og hva de spiser.

På venstre bokside er hver skapning tegnet på noe som ser ut som et kartotek-kort. Innenfor kort-rammen presenteres dyret med en stor, fargerik illustrasjon, vi får vite navn, hvordan monsteret angriper og kunnskap om hvor høyt det scorer på monsterutseende-skalaen og på skalaen som viser hvor farlig det er for mennesker. Fare-skalaen illustreres med et dødningehode!

Dette synes jeg er fin tilrettelegging av fakta. Mindre barn - og lesere med liten tid - kan få med seg de mest brutale detaljene ved å se på kortet. Ønsker du mer informasjon, kan du fordype deg i teksten. Dette er oversiktlig og bra.

Line Renslebråten er illustratør og forfatter. Hun har gitt ut flotte faktabøker for barn om fugler, om insekter og om dyrene som forsvant. Hun har en tydelig evne til å lage naturtro bilder, i denne boken er det både rene strektegninger og mer digitale illustrasjoner, og til å presentere en fakta-tung tekst på tilgjengelig vis.

Virkelighetens uendelig mange monstre er delt inn i åtte grupper, som edderkoppdyr, amfibier, pattedyr og så videre. Hvert kapittel innledes med en kort overbygning om gruppen, så blir et utvalg av de farlige individene presentert, ett for ett.

Hele 54 skapninger blir beskrevet. Det kan synes for mange, og repeterende, om du leser boken i en jafs. Men som oppslagsverk, eller som et galleri der du kan gå på jakt etter det mest fryktinngytende eksemplaret, er boken super.

I sakprosa for voksne kan vi snart ikke åpne en bok uten at forfatteren selv er med i en eller annen personlig form. Den direkte tiltalen mellom avsender og mottaker har ellers vært mer vanlig i bøker for barn.

Line Renslebråten er ikke der. Hun presenterer stoffet, hva enten det gjelder verdens giftigste frosk eller verdens tyngste slange, uten å flagge sine fobier eller antipatier.

Heller ikke i den korte innledningen, der hun understreker at de stygge, ekle og farlige dyrene er like viktig for naturen som de søte og ufarlige, trer hun frem som en skikkelse med egen stemme.

Det er et ryddig valg. Jeg savner likevel en kort avrunding også, etter presentasjonen av verdens giftigste manet, før den litt nødtørftige listen over kilder.