Tekst på cirka 300 ord: Bør det bli flere private helsetilbudd i Norge?

I mange år  hadde ikke nordmenn tilgang til offenlige helsetjenester. Dermed var det bare de rikeste som kunne betale en riktig helsedekning.  Det allmenngyldige  helsevesenet har vært en erobring av arbeiderklassen etter mange streiker og kamper 

Men i de siste er det mye snakk om at det offentlige helsevesenet  ikke er nok for  å svare på alle tjenester som nordmenn krever på grunn av befolkningsaldring som gjøre at disse tjenestene ikke greier  å dekke allmenne behov Derfor trenger vi en privat støtte

Det er mange som er enige i det og de mener at dersom den offentlige sektoren ikke tilbyr det som nordmenn trenger er det helt riktig at private bedrifter hjelper slik at ingen trenger å vente måneder for å bli opererert eller for å få en fysioterapeut. 

Men det er en stor gruppe motstandere som ikke analyserer saken basert på  dekning av behov uten kontakt med sosial og økonomisk virkelighet. 

 De hevder at offentlige helsetjenester er noe som vi betaler hver måned når vi betaler skatt, dermed er det en tjeneste som vi må få. De mener at det finnes en tydelig motsetning som viser at det er noe som ikke virker helt riktig når staten slutter å betale primærbehov til sine innbyggere De lurer på hvorfor  Norge ikke har budsjett til å tilby riktige tjenester til innbyggerne sine, til tross for at landet er  en av de rikeste statene  i verden. 

Jeg har ikke mye å legge til fordi jeg er helt enig med de som mener at  helse og utdanning må være offentlig. 

Som konklusjon kan vi reflektere om at den  private sektoren jobber for å ha gode inntekter og prioriterer gode inntekter over gode tjenester. Vår utdanning og helse er for viktig til å sette dem i hendene til bedrifter som teller penger hver måned. 

Klagebrev på 80 ord- Arbeidsgiveren din har foreslått at alle skal jobbe 30 minutter mer hver dag

 Til X

Hei, i de siste møtet ble det foreslått å øke arbeidstiden med  to og halv timer i uka og som kompensajon skal vi få ei ekstra ferieuke. 

Dette forslaget kan være godt for noen arbeidere som ikke har barn eller andre ansvar, men  for oss som har barn betyr det et stor problem fordi den nye ardbeisplannen koliderer med barnehage og skoleplan.

Derfor ber jeg om at dette forslag bare gjelder for de som har mulighet å jobbe noen minutter mer hver dag 

Klagebrev B2 nivå

'

 

Små ord: "jo"

– Hei, Jan. Vil du ha en kopp kaffe?

– Nei takk, ikke i dag, Arve

– Drikker du ikke kaffe?

– Jo, det gjør jeg jo selvfølgelig. Men da får jeg jo ikke sove.

«Jo» er et veldig vanlig ord som du vil støte på i forskjellige sammenhenger, både muntlig og skriftlig. 

Hvordan bruker vi egentlig «jo»? 

Og hva er forskjellen på alle disse joene?

Se på disse eksemplene:

1) – Har du ikke vært hjemme i natt? – Jo, jeg kom i tre-tiden.

2) Universet er jo uendelig stort.

3) Jo flere som kommer, jo koseligere blir det.

I disse setningene bruker vi «jo» på tre forskjellige måter. 

La oss ta en nærmere kikk på disse måtene.

1) Jo, jeg kom i tre-tiden.

I denne setningen er «jo» en interjeksjon.

Hvis du har lært litt om interjeksjoner, vet du at det er ord som brukes som svarord (ja, nei, niks, tja, jo), for å hilse (hei, ha det, adjø) eller for å uttrykke en følelse eller annen reaksjon (au, faen, jippi, hurra).

Interjeksjonen står utenfor setningen, adskilt med punktum, utropstegn, spørsmålstegn eller komma. Vi kan fjerne interjeksjonen «jo» fra eksempel 1, og likevel utgjør svaret en fullstendig setning:

– Har du ikke vært hjemme i natt?

– Jeg kom i tre-tiden.

Men vi kan også svare med interjeksjonen uten å gi mer informasjon:

– Har du ikke vært hjemme i natt?

– Jo.

Hvis du vil vite mer om interjeksjoner, les denne vaffelen: Hei! Hurra! Au! Voff! (Hva er interjeksjoner, og hvordan bruker vi dem?)

Nå skal vi snakke om «jo» spesifikt. For hva betyr dette svarordet? Er det det samme som «ja»? Når svarer vi egentlig med «jo»?

Vi svarer med «ja» når noen stiller oss et spørsmål hvor positivt svar er forventet:

– Har du vært hjemme i natt?

– Ja.

Men hvis spørsmålet inneholder et «ikke», er det fordi spørreren forventer et negativt svar. Da må du svare «jo» som positivt svar:

– Har du ikke vært hjemme i natt?

– Jo.

Merk at noen ganger bruker nordmenn «ikke» i spørsmål for å være høflige. De forventer et negativt svar, men håper på et positivt svar:

– Kan du ikke lese høyt for oss?

– Jo, det gjør jeg gjerne.

Hvis du skal svare positivt, er det spørsmålets form som avgjør om du sier «ja» eller «jo».

Og hvis du lurte på dette: Når du skal avgi et negativt svar, bruker du alltid «nei», uansett hvordan spørsmålet er formulert.

– Har du vært hjemme i natt?

– Nei.

– Har du ikke vært hjemme i natt?

– Nei.

2) Universet er jo uendelig stort.

I denne setningen er «jo» et adverb, nærmere bestemt et setningsadverb.

Når «jo» er setningsadverb, står det på samme plass som «ikke» vanligvis står:

– Universet er uendelig stort.

– Universet er ikke uendelig stort.

– Universet er jo uendelig stort.

Hvis både «jo» og «ikke» er med, må «jo» stå foran «ikke»:

– Universet er jo ikke uendelig stort.

Betydningen av «ikke» er grei. Det negerer (motsier) innholdet i setningen, slik at den får motsatt betydning. Men hva betyr det når «jo» står der?

En vanlig betydning av «jo» er å uttrykke at noe er allment kjent. «Universet er jo uendelig stort» kan man si fordi dette er noe «alle vet».

«Jo» brukes også i en lignende betydning, når man antar at personen man snakker til, er enig. Vi kan tenke oss følgende dialog:

– Jeg husker ingenting fra helgen.

– Du må jo passe på hvor mye du drikker.

Her forutsetter den andre personen at den første personen er enig: Ja, jeg bør passe på hvor mye jeg drikker. Det er ikke noe «alle vet», men denne personen vet det og er enig med den andre.

3) Jo flere som kommer, jo koseligere blir det.

I denne setningen er «jo» også et adverb, men vi bruker det på en annen måte enn i setning 2.

Mange studenter synes dette er en rar konstruksjon som er vanskelig å analysere. Første ledd er egentlig en leddsetning som ikke innledes av en subjunksjon.

Her brukes «jo» sammen med adjektiver i komparativ for å vise at første ledd påvirker det andre:

«Jo flere som kommer, jo koseligere blir det» betyr altså at et høyt antall besøkende skaper koseligere stemning enn et lavt antall.

Flere eksempler:

– Jo sintere foreldrene blir, jo reddere blir barna.

– Jo tidligere du kommer på jobb, jo mer får vi gjort.

– Jo flere du kjenner, jo større nettverk har du.

Merk at det også er mulig å skrive «desto» istedenfor det siste «jo». Det er ingen forskjell i betydning:

– Jo flere som kommer, desto koseligere blir det.

Til slutt kan vi nevne at «jo» også kan brukes på denne måten kun med komparativer, ofte i betydningen «så snart som mulig»:

– Jo før jo heller.

– Jo tidligere jo bedre.

Og da står uttrykkene gjerne på slutten av en annen setning:

– Han må skynde seg å treffe en avgjørelse, jo før jo heller.

– Vi ønsker at du kommer på intervju, jo tidligere jo bedre.

Det er altså det samme som å si:

– Jo før han treffer en avgjørelse, jo bedre er det.

– Jo tidligere du kommer på intervju, jo bedre er det.

Jeg håper at denne gjennomgangen har gitt deg en klarere forståelse av hvordan du kan bruke «jo». :-)

Vi snakkes!

Hilsen Stian

Teppet går opp: norske ord for teater og scenekunst

Teater, teateret, teatre

Teater er en kunstnerisk uttrykksform hvor skuespillere framfører en forestilling for publikum

 Teater forutsetter at både utøver og tilskuer er til stede under framføringen, mens beslektede former som hørespill, TV-drama og film er basert på opptak av framføring

 Teater baserer seg gjerne på et nedskrevet skuespill, men det finnes også teater som har andre utgangspunkt enn tekst, for eksempel improvisasjonsteater.

Ordet teater har flere betydninger, og brukes for eksempel også om et rom, hus eller utendørsanlegg som er bygd eller lagt til rette for å huse framføringer av ulike typer scenekunst 

Teater er også en institusjon dannet med det formål å produsere eller presentere scenekunst av ulike slag, for eksempel Nationaltheatret eller Beaivváš Sámi Našunálateáhter.

Det vitenskapelige studiet av teater kalles teatervitenskap.

Kjennetegn

Teater kommuniserer primært gjennom handling. Fiksjon står historisk sett sentralt i formen, og elementer som sted, tid og kropp kan fremstå som noe annet enn det de materielt sett er. Innenfor rammene av forestillingen kan for eksempel skuespillerne framstå som rollene de spiller, og scenen kan framstå som stedene der skuespillets intrige foregår.

I figurteater, for eksempel dukketeater, framføres handlingen av figurer, som styres av en dukkefører eller figurspiller.

Historikk

Teater er en av de eldste kunstformene i Europa. Teater har blitt benyttet både i religiøse, pedagogiske og politiske kontekster, i tillegg til å fungere som kunst, underholdning og kulturell praksis. Det finnes mange ulike former for teater, både når det gjelder stilarter og sjangre, i ulike kulturer og subkulturer, både i verden i dag og historisk sett.

 

Teater og scenekunst er en viktig del av den norske kulturen. Gjennom historien har teater blitt brukt som en form for underholdning, men også som et virkemiddel for å formidle budskap og skape debatt. 

Et av de mest sentrale ordene i teaterverdenen er skuespiller. En skuespiller er en person som fremfører en rolle i et teaterstykke eller en  film. De jobber med å tolke karakterer og bringe manus til liv. 

I tillegg til skuespilleren, har vi regissør, som er ansvarlig for den kreative visjonen av forestillingen. Regissøren bestemmer hvordan skuespillerne skal framføre sine roller og hvordan scenen skal settes opp.

Når vi snakker om teater, er det også viktig å nevne scene. Scenen er det fysiske området hvor forestillingen finner sted. Den kan variere i størrelse og utforming, fra små, intime scener til store teaterhus. Til scenen knytter vi også begrepet kulisser, som refererer til de fysiske elementene som er plassert på scenen for å skape en bestemt atmosfære eller setting.

En annen viktig term er manus, som er teksten som skuespillerne fremfører. Manus kan være skrevet av en dramatiker og kan inkludere både dialog og instrukser for scenebildet. I mange tilfeller er manus en adaptasjon av en roman, et dikt eller en annen kilde.

I tillegg har vi forestilling, som er selve arrangementet der skuespillerne fremfører stykket for publikum. Forestillinger kan variere fra amatørproduksjoner til profesjonelle oppsetninger. 

En premiere refererer til den første fremføringen av et teaterstykke, som ofte er en stor begivenhet.

Teater er også kjent for sine spesielle uttrykk og begreper. For eksempel, improvisasjon er en form for teater der skuespillerne lager dialog og handling på stedet uten et ferdig manus. Dette krever stor kreativitet og evne til å samarbeide med andre skuespillere.

En annen interessant del av teaterverdenen er monolog, som er en lang tale utført av en enkelt skuespiller. Monologer brukes ofte til å formidle karakterens indre tanker og følelser, og de kan være kraftfulle verktøy for å engasjere publikum 

Teater og scenekunst har også et rikt vokabular av idiomatiske uttrykk. 

For eksempel, uttrykket «å ta scenen» betyr å bli den viktigste personen i en situasjon, mens «å spille teater» kan referere til å late som man er noe man ikke er, ofte i en form for overdrivelse.

Avslutningsvis kan vi si at norske ord for teater og scenekunst ikke bare beriker vårt språk, men også gir oss en dypere forståelse av denne kunstformen. Ved å lære og bruke disse ordene, kan vi bedre sette pris på og delta i den norske teatertradisjonen.

Teateruttrykk er en form for kommunikasjon som brukes i teater og andre sceniske kunstformer

Det finnes mange ord og uttrykk knyttet til teateret.

Teppet går opp og teppet går ned, bruker vi for å si at teaterstykket starter og slutter 

Scennen og rommet 

Scenen: Spilleflaten der skuespillerne opptrer.

Salen: Området der publikum sitter

Parkett: Sitteplassene på gulvnivå, nærmest scenen.

Balkong eller galleri: De hevede sitteplassene over parketten.

Orkestergrav: Området foran scenen der musikerne sitter

Kulisser: Kulissene er de dekorerte veggene eller elementene på scenen som skaper miljø og tid.

Forestillingen og teksten

Manus: Den skrevne teksten som inneholder replikker og sceneanvisninger.

Replikker: Det skuespillerne sier høyt.

Monolog: En lengre tekst eller tale fremført av én enkelt skuespiller.

Dialog: En samtale mellom to eller flere skuespillere.

Akt: En større del av et teaterstykke (forestillingene har som regel 1 til 5 akter)

Scene (del av akt): En mindre inndeling av en akt, vanligvis markert ved at personer kommer inn eller går ut.

Bak scenen og folka

Regissør: Den kunstneriske lederen som bestemmer hvordan stykket skal tolkes og spilles.

Scenograf: Personen som designer scenen, kulissene og det visuelle uttrykket.

Inspisient: Scenens «sjef» som holder orden på alt under prøvene og forestillingen (styrer lys, lyd og skuespillere).

Sufflør: En person som sitter gjemt og hvisker replikkene til skuespillerne hvis de glemmer dem.

Rekvisitør: Personen som har ansvaret for rekvisittene.

Særskilte teaterord

Rekvisitter: De løse gjenstandene skuespillerne bruker på scenen (f.eks. et brev, en kniv eller en kopp).

Kostyme: Klærne skuespillerne har på seg.

Maske: Sminke, parykker og spesialeffekter (f.eks. falske sår) i ansiktet.

Inspisering: De siste øvingene før premieren.

Generalprøve: Den aller siste prøven, som gjennomføres nøyaktig som en ekte forestilling.

Premiere: Den første offisielle visningen av stykket for publikum.

Applaus: Klapping fra publikum for å vise at de likte forestillingen.

Stående applaus Klapping fra publikum som står (kan står noen minutter) for å vise at de likte veldig forestillingen

Pipekonsert Vedvarende piping fra publikum som tegn på misnøye

Tildskuer: person som er til stede (ved et arrangement) for (mer eller mindre passivt) å se på

Mange av våre vanligste hverdagsuttrykk kommer opprinnelig fra teaterverdenen og scenekunsten. 

Gå i baret

Teaterets opprinnelse: Kommer fra ordet barne, som på gammel norsk betyr å blotte eller vise seg.

Betydning i dag: Å dumme seg ut, bli lurt, eller gå i en felle.

Gå i stå

Teaterets opprinnelse: Refererer til en mekanisk feil. 

Betydning i dag: At noe stopper opp, henger seg opp, eller at man ikke kommer videre i en prosess.

Bryte en fot 

Teaterets opprinnelse: Et internasjonalt uttrykk som kommer fra overtroiske skuespillere. 

Betydning i dag: Den internasjonale versjonen brukes fortsatt på tvers av bransjer for å ønske noen lykke til før en stor prestasjon.

Gå over stokk og stein

Teaterets opprinnelse: Stammer fra de tidligste norske teaterstykkene. Scenografien besto ofte av malt lerret, og for å illustrere en reise i ulendt terreng brukte man ofte fysiske rekvisitter som stokker og steiner på scenen som skuespillerne måtte forsere.

Betydning i dag: At noe går veldig fort, ofte på en litt kaotisk måte utenfor kontroll.

Å spille galleriet

Teaterets opprinnelse: Galleriet var de aller billigste, og øverste, sitteplassene i teatersalene. For at skuespillerne skulle nå frem til publikum der oppe, måtte de overdrive ansiktsuttrykk og stemmebruk kraftig

.Betydning i dag: Å gjøre seg til for å få oppmerksomhet, eller å overdrive for å tekkes de "billige" (populære) meningene i en forsamling.

Å stjele showet

Teaterets opprinnelse: Direkte oversatt fra engelsk steal the show. Det skjer når en skuespiller i en mindre birolle gjør en så fantastisk prestasjon at hovedrolleinnehaverne blir glemt.

Betydning i dag: Å trekke all oppmerksomhet og heder til seg selv i en situasjon der man egentlig bare skulle være en del av helheten.

Sette ting på spissen

Teaterets opprinnelse: Teater handler om å forstørre virkeligheten for å skape dramatikk. Ved å spisse en konflikt eller problemstilling gjør man den tydeligere for publikum bakerst i salen.

Betydning i dag: Å overdrive eller tydeliggjøre en konflikt i en diskusjon for å få frem poenge

Tekst på cirka 300 ord. Bør det være forbudt å skrive anonymt på nettet?

Det er lett å finne  mange diskusjoner  på nettet som fyller endeløse kommentarfelt. Kommentarfeltene kan vi finne i nettaviser eller på sosiale plattformer. Mens noen aviser krever at  deltakerne må ha en rimelig  identifikasjon  er de fleste av sidene som tilbyr diskusjonsrom ikke opptatt av dette

Temaet om anonyme eller identifiserte deltakere skaper også kontrovers, vi kan si at det er  metatopisk.

 Noen  mener at ingen kan forplikte oss til å bruke vårt ekte navn når vi skriver på nettet fordi det er ulovlig. I tillegg  beskytter anonymitet vårt privatliv  og tillater at vi kan skrive med frihet fordi det er alminnelig kjent at mange bedrifter sjekker  aktiviteter på nettet til  jobbkandidater, for eksempel.   

 Men andre mener at anonymitet er et tilholdssted for kriminelle. De hevder at dersom du er et ærlig menneske trenger du ikke å gjemme deg. Dessuten mener de at man må  være konsekvent med sine tanker slik at man kan  dele uten skam og redsel. Som konklusjon påstår mostanderne at alle bør bli identifisert for å skrive på sosial plattform eller i aviser.

Etter min mening er de som er for anonymitet mer realistiske fordi de forstår best den menneskelige kompleksiteteten. Det er sant at det finnes mange modige folk som kan snakke om  alt i frihet, men de fleste er redde for å eksponere seg. På en annen side finnes det andre metoder for å kontrollere kommentarene som kan fornærme andre deltakere eller kan gå inn for kriminell oppførsel

 Som konklusjon kan vi si at nettverdenen er så ny og stor at det er mange deler som må bli regulert  og bli undert en strengere kontroll og andre som må forsette å tilby et frihetsrom til de som trenger å ytre seg uten eksternt press. 

Tekst på cirka 300 ord - Bør politi få bære våpen permanent

Fra terrorangrepet  i Oslo og Utøya der  til sammen 77 mennesker ble drept, mistet Norge følelsen av å være et helt trigt land.  Denne tragedien skapte en stor debatt  om hvordan myndighetene skulle hindre at noe slik kunne skje igjen  Det var mange tankeganger om det men vi kan oppsummere i  to meningstrømmer  som er fortsatt i diskjusjon  i dag 

En gruppe  mener at Norge ikke er trygt  lenger og det er riktig a endre sikkerhets tiltak som vi hadde før. De mener at det har kommet mange nye folk fra andre land som ikke kjenner de norske lovene og reglene. Derfor begår de mange forbrytelser. Noe av disse forbrytelsene er småtteri, men andre setter i fare fredelige folk  Blant andre tiltak  påstår de at politi må bli  permanent bevæpnet fordi dersom  politiet er bevæpnet  vil mange av disse forbryterne  tenke seg om før de gjøre noe ulovlig.

De som er motstandere mener at å gi permanet våpen til politi løser ingenting  og bare skapet en politistat, der politiet blir stadig  mer distansert fra vanlig folk. I tilleg kan politiet føler seg stresset i en spesielt situasjon og fyre av uten kontroll.  De argumenterer at rettstaten må beskytte alle og gi mulighet til å korrigere dårlige handlinger Dermed hevder de at politi må bruke våpen bare i kritiske situasjoner akkurat som de gjør nå

 Jeg er enig med mostandere. I tilleg vil jeg legge til to argumenter. 

Da terrorangrepet skjede var det uventet, derfor  spilte det  ingen rolle om politiet hadde  våpen eller ikke.

 Det andre argumentet mitt er at USA er et av de minst trygge landene i verden og der politi er bevæpnet til tennene. I stedet for at de skapet et tryggere miljø har politiet blitt en del av problemet 

  

Som konklusjon kan vi legge til at et trygt land skapes med omsorg for de svakeste. Dessuten  må alle lover ha en forebyggende del slik at de kan bekytte folk i tilfelle av , for eksempel, et nazistisk  parti vinner valg og bruker lover mot sorbare gru