Det har vært mye snakk i det siste om forholdet mellom foreldre og unge, spesielt om hvordan relasjonen har forandret seg i de siste årene i takt med samfunnets endringer. Foreldre er mye mer tilstede i livet av unge enn før og mye mer opptatt av hvordan de løser problemer.
Denne kontinuerlige tilstedeværelsen er synlig i de nye ordene som har dukket opp i vår daglig språk og beskriver hvordan foreldre er over livet av unge : tigerpappa, sherpaforeldre, helikopterforeldre, curling eller kompisforeldre.
Noen mener at livet i dag er vanskeligere enn da de var unge, med mange risikoer, fylt av fare og utfordringer som de ikke greier å løse alene. Derfor er det grunnleggende at foreldre veileder dem med sin erfaring og sin forsiktighet.
Andre er ikke så bekymret og mener at de eldste har alltid tenkt at de er flinkere fordi de levde i en bedre tid med mindre problemer, men det er sikkert at foreldrene til disse som tenker slik i dag hadde tenkt at de var flinkere og at deres tid var mindre farlig. Det er tydelig at det er en konstant i historien å tenke at vår tid var lettere, dermed må vi slappe av litt og lå unge få være unge og å begå feil.
Etter min mening er det sant at vi bor i et samfunn veldig forskjellig med mye stress og mange krav og det kan gjøre at unge føler seg engstelige og fortapte, men der er ikke en grunn til å blande oss for mye i livet deres, fordi det kan skje at vi skaper det motsatte av det vi søker. Jeg vil si at vi kan frata dem ansvaret for sitt eget liv i stedet for å hjelpe eller hindre fare.
Sist og ikke minst kan jeg legge til at det er veldig viktig å skape en balanse mellom frihet og ansvar. Foreldre må være som disse skiltene ved bilveiene som viser at det kommer fare, men de kan ikke kjøre i stedet for barna.
