"Det syke barn"
En tekst basert på Edvard Munch sitt maleri "Det syke barn" fra 1885-86.
"Er du våken, kjære Sofie?" en sortkledd kvinne åpner forsiktig opp en stor og tung soveromsdør.
Det er tidlig på morgenen, og det klare lyset fra høstsolen har funnet veien gjennom det lille vinduet i værelset.
"Ja, det er jeg." svarer en spinkel stemme fra sengen borte ved vinduet.
"Og vet du hva, tante? Idag føler jeg meg faktisk bedre enn på lenge."
"Kjære deg, du skulle bare visst hvor glad jeg er for å høre det."
Hun setter seg ned ved siden av sengen og lar hendene hvile i fanget.
Sofie finner frem et speil fra nattbordskuffen.
"Se! Jeg har fått roser i kinnene! Det er vel et godt tegn?"
Hun ser forventningsfullt bort på tanten sin ved sengekanten.
"Ja, det er det absolutt. Jeg tror faktisk du er frisk nok til å bli med meg og Edvard en tur i parken i dag."
Det ville Sofie svært gjerne, for det var noe av det beste hun visste.
Trærne i parken var kledd i høstens varme farger. Bladene stod og trippet ytterst på kvistene, og ventet på at et vindpust skulle ta dem med på den ville runddansen ned mot bakken.
"Ikke sant parken er spesielt vakker om høsten, Edvard?"
Sofie så på broren sin med oppspilte øyne.
Han gikk visst i sine egne tanker.
"Gud er nok spesielt glad i høsten. Han har jo brukt opp alle sine peneste farger på én gang." Sofie pustet dypt inn.
"Jeg må få med meg så mye frisk luft som mulig. Det blir jo ikke så mye av det når jeg ligger inne nesten bestandig." Det lille følget fortsatte å gå bortover stien i parken uten å utveksle et ord.
"Jeg tror vi må gå hjem nå. Det er ikke bra for deg med altfor mye kjølig høstluft, Sofie."
Tanten snakket med en kjærlig og bestemt stemme.
"Kan vi ikke være her litt til?" spurte Sofie med bedende øyne.
"Det er nok best at vi går nå. Vi kan komme tilbake i morgen, hvis du vil."
Da brøt Edvard inn; "Hva om hun ikke er her i morgen?"
Så løp han av sted.
Senere på dagen banket det forsiktig på Sofie sin soveromsdør.
"Jeg vet at det er deg, Edvard. Bare kom inn!"
Det var Edvard, akkurat som Sofie trodde.
"Jeg ville bare si unnskyld for."
"Det er helt greit. Ikke tenk på det." Sofie avbrøt ham.
Så fortsatte hun; "Det går ikke en eneste time uten at jeg tenker på akkurat det samme som det du sa i parken."
Hun gjorde tegn til at han skulle sette seg ned ved siden av henne.
"Jeg vet at jeg skal dra snart. Når døden tar meg i hånden og leier meg ut av dette rommet, kan ingen svare på."
Edvard så ned i gulvet.
"Det er så urettferdig! Først dro mor, og så skal du også forsvinne."
Begge ble stille en lang stund.
Av og til så de på hverandre, men bare en liten stund av gangen.
Det gjorde for vondt. Edvard tenkte at han hadde en vakker søster.
Hvis han fikk muligheten ville han gjerne male henne en gang. Huden hennes var som det fineste, hvite porselen. Det røde håret hennes var fullt av liv og iver, og øynene hennes likeså. Men det turte han ikke å fortelle henne.
Det begynte å bli kveld. Solen gikk ned bak Engelhaug. Den farget skyene orange og rosa og skapte en drømmende atmosfære.
Sofie kunne følge med på fargene som byttet plass og lekte med hverandre utenfor vinduet. Hun synes alt hadde vært helt perfekt hvis hun kunne sluppet all hostingen. Det gjorde vondt langt nede i brystet.
Lyden av løpende skritt nærmet seg døren.
"Tror du det hjelper med litt saft?"
Tanten stod på dørstokken med en bekymret rynke i pannen.
"Tusen takk." Sofie smilte. "Dere er så gode mot meg."
Tanten satt seg ned ved siden av henne. "Jeg skulle så gjerne ha tilbudt deg dyre medisiner eller utført et mirakel, men det kan jeg dessverre ikke gjøre."
Hun klemte Sofie sin hånd. Hardt.
"Kjære tante, du vet jo at jeg har hatt et godt liv. Jeg har visst at jeg skulle dø så lenge at jeg har kunnet forberede meg på det."
Hun tok seg til brystet og hostet. "Mange mennesker tenker bekymret på fremtiden og glemmer å leve i nåtiden. Så da lever de verken i nåtiden eller fremtiden. Jeg vil ikke tenk slik."
Sofie fikk et beundrende blikk til svar.
"Vi har ikke vært en rik familie, men det er jo heller ikke det som betyr noe. Det mest verdifulle i livet er ikke hva man har, men hvem man har rundt seg."
Hun smilte tappert. "Du er et spesielt menneske, Sofie."
Neste morgen våknet Sofie tidlig.
Hun hadde hatt en lang og vond natt. Det var akkurat blitt lyst. En klar og lys blåfarge fyllte hele himmelen.
Med ett fløy et stort følge av trekkfugler forbi vinduet hennes.
"Kan jeg få dra med dere opp til Himmelen? Jeg føler meg så ferdig på denne jorden."
Senere den morgenen fant tanten henne livløs i sengen, med hodet vendt mot vinduet.
Edvard kom også inn.
"Tuberkulosen har krevd hennes liv også, Edvard."
Hun satte seg ved sengen og bøyde hodet i sorg. Edvard var målløs.
Men den følelsen han fikk der han stod ville han aldri glemme.
Kilde: http://museumsnett.no/alias/hjemmeside/nasjonalgalleriet/munch/
No hay comentarios:
Publicar un comentario