Den svarte dauden

I september 1349 seilte et engelsk handelsfartøy inn til Bergen. Det viste seg fort at alle sjøfolkene var syke og da lossingen var kommet i gang så døde de. For i tillegg til mannskap og last, brakte skipet med seg rotter som var smittet av byllepest.

Rottene bar på lopper som raskt hoppet over på mennesker. Svartedauden som i flere år hadde herjet i Europa og i Asia var kommet til Norge. Sykdommen slo ut meget raskt ved at byller kom frem på kroppen, eller ved at lungene ble angrepet. 

Det fantes ikke noe medisin eller botemidler, og etter harde smerter døde ofrene etter bare noen timer til et par dager. De svarte rottene, Rattus rattus, spredte byllepesten. I pelsen hadde de lopper. Når disse bet mennesker, overførte de basillene. Rotteplagen var stor i middelalderbyene, så smittespredningen skjedde raskt. 

Den svarte rotta kom til Europa fra Asia i det tolvte århundre. Den har lengre hale og større ører enn den brune rotta, Rattus Norvegicus, men ellers er de svært like i utseende. Brunrotta er større og mer aggressiv, og da den inntok Europa på begynnelsen av 1800-tallet fordrev den fort sin mindre fetter. De trivdes om bord i skip, der det var godt med mat, og slik spredte de seg fort over resten av verden. Den svarte rotta, Rattus Rattus, er nå på det nærmeste utdødd i Europa.

Pestepidemien spredte seg meget hurtig til resten av landet og i slutten av måneden hadde den nådd Nidaros. Skien og Tunsberg ble hjemsøkt i november og indre Telemark tett oppunder jul. Det sentrale Østlandet fikk smitten fra tre kanter, nordfra, vestfra (Valdres), og sydfra. 

I Hamar begynte folk å dø i oktober, og Oslo i november. Nordover fra Nidaros spredte pesten seg sjøverts til Namdalen og Nordland og stoppet ikke før grensen til Troms, de to nordligste fylkene ble spart. På Fosenhalvøya og bygdene nord for Nidaros ser det ut som om dødeligheten ikke var riktig så stor som i resten av Trøndelag.

Hva Oslo angår er man usikre på hvor hardt pesten herjet, men flere av gårdene rundt hovedstaden ble liggende øde. I bygdene rundt Oslo, Romerike, Follo og Asker, regner man med at folketallet ble redusert med 80% fra år 1350 til år 1400. Dette er jo noen av de klimatisk og dyrkningsmessig gunstigste områdene på Østlandet og ble tilflyttet fra de marginale; disse ble så godt som folketomme.

Svartedauden er antatt å være en pest som ble forårsaket av en bakterie som heter Yersinia pestis. Sykdommen kunne gi tre mulige utløp: enten som byllepest, lungepest eller som blodforgiftning. Men ny forskning tyder på at sykdommen var forårsaket av et Ebolalignende virus.

Symptomene for de som fikk byllepest var høy feber, mental forvirring, magesmerter og frysninger. De fikk forstørrede lymfeknuter, spesielt i lysken (mellom beina), men også på halsen og i armehulene. Disse utviklet seg til store byller som det ofte gikk koldbrann i slik at de fikk en blåsvart farge. Dette er en av grunnene til navnet Svartedauden. Ca. 50-60 % av de som ble smittet av byllepest døde og da innen 5 dager etter sykdomsutbruddet.

De som fikk lungepest fikk høy feber, hoste og blodig opphost. På grunn av at lungene ødelegges ved denne sykdommen, fikk pasienten vanskelig med å puste. Og på grunn av oksygenmangelen ble huden farget blålig. Samtidig kunne pasientene utvikle noen slags blåmerker som følge av at blodet ikke fikk renne fritt i blodbanene. Dette kan også ha innvirket på navnet til Svartedauden. Alle som ble rammet av denne typen pest døde og da etter bare 2-3 dager.

Det var gjerne slik at folk fikk symptomer på både byllepest, lungepest og til og med blodforgiftning samtidig siden disse utløses av den samme bakterien.

Pest.

Pest, medisinsk definert som forårsaket av Yersinia pestis, hadde opptrådt epidemisk i Norge mange ganger siden sykdommen først dukket opp i Europa sent i 1340-årene. Under epidemien i Bergen i 1599 - 1600 ser dødeligheten ut til å ha kommet opp mot 40 %. Store deler av Europa var rammet av denne pestbølgen. Noe av det klokeste man kunne gjøre når pesten kom var å flykte, men de fleste hadde ikke de mulighetene.

Pest er i første rekke en sykdom hos gnagere og spesielt hos rotter. Svartedauden smittet til mennesker ved at bakterien som levde i lopper kom ut gjennom spyttet til loppen hvis den bet et menneske. Loppen hadde da levd på ei smittet rotte og har fått bakterien i seg fra denne. De pestsmittede loppene hoppet over på mennesker når rottene var døde og slik kunne de også gjøre både fra mennesker og hunder og katter. Det var Svartrotta (Rattus rattus) som kom til Norge i middelalderen, som en tror var skyld i at Svartedauden ble ført over hele landet. Lungepest kunne også smitte mellom mennesker ved dråpesmitte (som en vanlig influensa).

Smitten ble hovedsakelig spredt av lopper som i hovedsak trivdes på rottene, det var den svarte rotta som var vertsdyret. Ikke den brune norske rotta vi kjenner i dag. Smitten ble overført ved at loppene som selv var angrepet av bakteriene, hoppet over til friske mennesker etter hvert som de døde mistet kroppstemperaturen. Det var derfor forbundet med livsfare for friske mennesker å komme i nærheten av de døde for å gravlegge dem. Men dette visste ikke folk da farsotten herjet i landet, de følte seg forpliktet til å begrave sine kjente og kjære, og ble derved dødens neste offer.

Folk flyktet men de ble innhentet av døden.

I store flokker dro pestsyke mennesker langs veiene, rett som det var måtte de passere levninger etter flokker som hadde vært i veien før dem, og smitten bredte seg fra sted til sted. Byer, landsbyer og bygder mistet hele sin befolkning. På litt over et år døde mer enn halvparten av befolkningen og 55-65% av alle gårdsbruk i Norge, som var et av de hardest rammede land i Europa. Bygder ble lagt øde og mange av dem ble først ryddet og bebodd igjen etter hundre år eller mer. I Østre Aker som Stovner var en del av, ble så og si alle gårdene avfolket og stående øde til etter reformasjonen, unntatt Bredtveit som var kongens gård.

Ødegårdene.

Etter Svartedauden lå tusener av gårder øde. Noen steder døde folket ut, andre steder reiste de til større og bedre gårder som stod tomme etter pesten. Ødegårdene grodde igjen og forfalt. Mange ble aldri tatt opp igjen.

For de bøndene som overlevde svartedauden ble det lettere å klare seg enn før. Det ble et stort overskudd på ledige gårder, og det ble lettere for folk flest å få bygslet jord samtidig som bygslingsavgiften gikk kraftig ned. Gårdene i Østre Aker som nå ble kalt for ødegårder, kom på 1500-tallet etter hvert i drift igjen og folketallet kom igjen opp i samme størrelse som før svartedauden. Men for kirke og adel samt alle andre proprietærer som hadde sin inntekt fra jordegods, ble prisfallet skjebnesvangert.

Det var langt flere ledige gårder enn det var villige kjøpere eller leiere. I år 1615 var det registrert bare 19 bønder i hele Aker kommune. Mange små godseiere tapte på den måten den inntekten de hadde hatt av leiejorden sin, og ble derved redusert til vanlige gårdbrukere som måtte livnære seg av sine henders gjerninger.

Pesten herjet over hele Europa.

Svartedauden hadde til nå herjet over hele Europa og det var ingen ting som kunne stoppe pesten, og pave Clemens VI erklærte i år 1348 at pesten var Guds straff til menneskene og folk trodde ham.

Paven satte egenhendig sammen en botsmesse på latin "Recorde testementi tui hominum" som skulle avsynges fem ganger i uken av de troende, og for riktig å forsterke denne kraftfulle bønnen satte han sammen en ny bønn "Benedictio Dei Patris". Pesten lot seg fortsatt ikke stoppe, men folk var blitt opptatt av å kjøpe seg avlat for å være på den sikre side, så det ble utløst en flom av donasjoner til kirken og dens institusjoner. Og kirken ble rikere og rikere.

Svartedauden som fikk navnet etter fargen på kroppen til de pestdøde, er betraktet som den mest utbredde og dødbringende epidemi i verdenshistorien. Epidemien fikk alvorlige og langvarige følger for det sosiale og økonomiske liv i mange hundreår over hele Europa, og den satte varige spor i måten folk tenkte og handlet på. Sterke krefter oppfattet pesten og hjemsøkelsene som et signal om at den katolske kirke måtte bringes tilbake til sin opprinnelige renhet, og i mange land oppsto vekkelser som innvarslet en prosess som etter hvert ledet mot reformasjonen.

Folketroen.

I folketradisjonen var pesten en gammel kjerring som vandret fra bygd til bygd og spredte sykdom og død. Hadde hun rive med seg, ville noen slippe unna, men brukte hun sopelime, ville alle dø.

Men det var ikke slutt med dette.

Nye svære farsotter fulgte ikke mange årene etter denne svartedauden, da landet fikk en koppeepidemi i årene 1359-60 og en ny dødelig sott i år 1371. Den siste pesten som rammet landet, kom i 1654. Det var en byllepest. Sverige og Danmark ble rammet av pest i 1710-11.

Den siste epidemien som rammet folk i Europa og da også på Stovner, var Spanskesyken som herjet med stor dødelighet i årene 1918-19.